Dette er den første boken som tar for seg Johann Sebastian Bachs Sechs Sonaten etter Walter Emerys bok som kom i 1957. Sechs Sonaten ble samlet og tilrettelagt i siste halvdel av 1720-tallet. I senere år er det oppdaget at noen av satsene har sin opprinnelse lenge før Bach kom til Leipzig i 1723. Dette er ny viten som avslører viktige sider ved Bachs prosessuelle arbeidsform. Sonatene ble skrevet spesielt for sønnen Wilhelm Friedemann og andre som ville dyktiggjøre seg som utøvere og komponister. De gir innblikk i Bachs syn på musikalsk utøvelse, komposisjonsteknikk og undervisningsmetodikk. Samtlige satser blir her gjennomgått med henblikk på formmønstre og musikalske og kontrapunktiske teknikker. Arbeidene til Bachs lærere blir tatt frem og satt i sammenheng med Bachs bruk av dobbelt kontrapunkt. Dette er nytt innen forskningen på sonatene, og det samme gjelder relasjonene mellom strukturer, satsarbeid og de utøvende sidene av dem. Det vises til toneangivende forskeres oppfatninger og beskrivelser av sonatene. Boken er skrevet for musikere, musikkpedagoger, studenter, utøvere og andre interesserte som vil se sammenhenger mellom musikalske modeller, musikalsk innhold og instrumentale medier.