Med stykker som Et Dukkehjem og Gjengangere skapte Ibsen samtidsdramaet som kunstform. Hvor og når hadde han vunnet den autonomien som gjør en slik kreativitet mulig? Som forfatter i et uferdig norsk subfelt med liten eller ingen symbolsk kapital sto Henrik Ibsen i ei perifer og dominert stilling i den globale litterære institusjonen. Rommet for kreativitet var derfor lite, men Ibsen gjorde det stort. Kjetil Jakobsen avleser Ibsens frigjøringsstrategier i denne avhandlinga. Han viser hvordan Ibsen allerede i Brand og Peer Gynt vender den litterære talen mot seg selv på et vis som åpner den og gir ham autonomi i forhold til den. Ibsen-revolusjonen i teateret settes i sammenheng med den tidligste europeiske avantgardens institusjonsomveltende virksomhet, med Baudelaire i lyrikken, Flaubert i romanen og Manet i maleriet. Hvordan Ibsen ble fri mann er imidlertid ikke et problem som kan løses ved en reint historisk undersøkelse. Til det er autonomi et for problematisk og omstridt tema i kunstfilosofien og i hele kulturteorien. Undersøkelsen er derfor også kulturteoretisk. Med utgangspunkt i teoretikere som Pierre Bourdieu og Niklas Luhmann - og i Ibsen - utvikles et begrep om refleksiv estetisk og intellektuell autonomi. I opposisjon til subjektsfilosofi og naturalisme tenkes autonomi som et fenomen på samfunnets innside.