Målsetningen med denne avhandlingen har vært å undersøke nærmere hva slags forestillinger om vikingen og vikingtiden som var rådende blant forskere tilknyttet Det Kongelige Norske Frederiks Universitet i Christiania i tiden frem mot utgangen av forrige århundre. Intensjonen med avhandlingen har ikke vært å gi et fullstendig og fyllestgjørende bilde av den norske vikingtidsforskningen i annen halvdel av 1800-tallet. Selv om vikingtiden sto sentralt i det nasjonsbyggende prosjektet ved århundreskiftet, er det heller ikke anvendelsen av forskningen til dette formålet som står i sentrum. Fokuset er rettet mot selve forskningen og forskningsformidlingen. Vitenskapeliggjøringen av arkeologi- og historiefaget i annen halvdel av 1800-tallet falt sammen med økt satsing på vikingtids- og middelalderforskning. De humanistiske fagene fikk økt tiltro til at rett valg av metode, systematiske kilde- og tekstkritiske studier samt forbedret tilgang på arkeologiske funn skapte sikker kunnskap om fortiden. Den faglige spesialiseringen ga støtet til økt samarbeid på tvers av faggrenser og ikke minst fikk samfunns- og naturvitenskapene stor innflytelse på det helhetsbildet forskerne dannet seg av fortiden. Avhandlingen har synliggjort deler av det omfattende arbeid som arkeologene Oluf Rygh, Nicolay Nicolaysen og Gabriel Gustafson nedla i å skape et veldokumentert bilde av jernalderens gjenstandsmateriale og da i særdeleshet dens yngste fase, vikingtiden. Arkeologenes utgravninger av gravhaugene som inneholdt Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet, sto sentralt i deres visualisering av vikingtiden. Viktig i denne sammenheng er også deres samarbeid med andre nordiske arkeologiske institusjoner. Det er lagt spesielt vekt på de to historikerne Gustav Storm og Alexander Bugges betydning for den allmenne levendegjøringen av vikingtiden. Storm er mest kjent for sin oversettelse av Snorres Heimskringla og Bugge for sine syntetiserende vikingtidsfremstillinger fra tiden omkring forrige århundreskifte.