Forfatteren reaktualiserer en lite lest og omtalt side av Tarjei Vesaas’ forfatterskap. Boken viser gjennom analyser av romanene Huset i mørkret (1945), Signalet (1950) og Brannen (1961) en mørkere, dystrere og mer europeisk Vesaas enn vi har sett i de mer kjente romanene. Andre verdenskrig, okkupasjonen og etterkrigstidens kalde krig og atomopprustning var hendelser som gjorde sterkt inntrykk på Tarjei Vesaas. Hans engasjementet og bøkenes eksperimentelle form henger sammen med krigen som en omstyrtende erfaring for ham. Romanene er verken politiske eller handler eksplisitt om krigen, men i denne studien leses romanene som litterære utforskninger av menneskets destruktive tilbøyeligheter og apokalyptiske tilstander preget av aggresjon, vold, besettelse, frykt og skam. Et sentralt synspunkt i boken er at engasjementet i romanene like mye ligger i formen som i tematikken; i refleksive dobbelteksponeringer av indre og ytre verden, i symbolenes spørrende form, i allegoriens åpenhet og flertydighet og i en suggestiv, spatial komposisjonsmåte.