I 1876 ble de tre siste dødsstraffene av det gamle slaget fullbyrdet i Norge. Det var henrettelser for åpen scene, med tårer, bønn og salmesang, med skarpretter som svingte øksen og med strie strømmer av blod. Da hadde dødsstraff vært praktisert i Norge i om lag 600 år. For oss i dag virker kanskje dødsstraffen grotesk og barbarisk, men dødsstraffens historie er alt annet enn perifer. Innføringen av dødsstraff var det sentrale trekket i etableringen av et statssamfunn. Overgangen fra en rettsorden dominert av hevnrett til en rettsorden dominert av strafferett var en mentalitetshistorisk begivenhet. I de 600 årene den fantes var dødsstraffen et nav for samfunnsordenen, både for den praktiske organiseringen av samfunnet, og for metaforene, analogiene og forestillingene som fylte tankeverdenen. Å studere dødsstraffens historie kan derfor være som en oppdagelsesreise i et samfunn som er det historiske opphavet til vårt eget, men som samtidig kan oppleves som ukjent og fremmed. La oss gå til begynnelsen av denne historien.
 
I boken skriver Kjus om hvordan dødsstraff ble innført i en norsk rettsorden og hva slags system for dødsstraff som ble etablert med Magnus Lagabøters landslov i 1276. Han tar også for seg de religiøse og statsteoretiske prinsippene dødsstraffen kom i følge med, samtidig som han spør hva vi faktisk vet om henrettelser i Norge i middelalderen. Inkludert i boka finnes viktige illustrasjoner knyttet til denne delen av norsk historie.