Denne boken presenterer en sammenliknende analyse av innholdet i de norske og svenske høyrebevegelsenes nasjonsoppfatninger i tiårene fram mot unionsoppløsningen i 1905. Med grunnlag i et variert kildemateriale undersøkes konservativ tenkning om nasjonen som en kulturell størrelse, forholdet mellom historie og nasjon samt synet på suverenitetsprinsippet. Boken behandler tre ideologiske hovedretninger: Svensk nasjonalkonservatisme, svensk moderatkonservatisme og norsk konservatisme. Alle retningene tilkjente det nasjonale stor betydning, både for politisk organisering og for kulturell utvikling. Svensk nasjonalkonservatisme representerte en oppfatning av nasjonen som et organisk fellesskap, samt som den viktigste drivkraften i kulturell og samfunnsmessig utvikling. Motsatt dette så det norske høyre og de moderatkonservative i Sverige på nasjonen i større grad som et statsborgerlig og historisk fellesskap. Nasjonal kultur ble dessuten oppfattet som underordnet en mer almen sivilisasjon. På bakgrunn av de konservatives ståsteder og strategier i 1890-årenes unionsstrid undersøkes også hvilket politisk og begrepsmessig gjennomslag disse ulike oppfatningene fikk i samtiden. Med utgangspunkt i en unionskritisk og anti-norsk oppfatning maktet de nasjonalkonservative nærmest å monopolisere det nasjonale som agitasjonsgrunnlag i Sverige. De andre retningenes forsøk på å forankre en unionsvennlig politikk i en nasjonal argumentasjon lyktes i mindre grad.